Ordet kilde oppfattes ofte som noe ekte, høytidsstemt. Mest er det brukt om oppkomme av vann, ei ile, en naturlig brønn. I mer overført betydning snakker vi generelt om opprinnelse, et grunnlag, et utgangspunkt.

 

Kildevann er det beste vann en kan tenke seg – rent, kaldt drikkevann med mikrobiologisk kvalitet. Visse kilder påstås å ha vann som har en legende virkning. Følgelig har mange kilder blitt erklært som hellige, og det er heller ikke uvanlig at spesielle navn har en tilknytning. I tillegg kommer også trolldommen.

I Eidskog har vi flere vannkilder som bærer navnet til Hellig Olav. Lars M. Fjellstad forteller i sin bok ”I grendom” om kilden som sprang opp fra bakken mellom føttene til Olav mens han hvilte på vei til Gardarike i 1028. Det var omtrent der som Eidskog kirke står i dag. Uheldigvis ble den ødelagt da Grensebanen ble bygd midt på 1860-tallet, sier sagnet. Andre har ment at den virkelige Olavskilden er å finne et sted ved Stansberg, knapt to kilometer lengre sør.

Videre i si folkeminnebok forteller Fjellstad at det også fantes (finnes?) hellige kilder på følgende steder: Mellom Skalby og Lindalen og ved Skjølåa på Bolskogen.

Som sagt, det er mange sagn og utrolige historier knyttet til disse naturfenomenene. I dag fenger de liten interesse blant folk fleste; de gror igjen og blir glemt.

Om den lett synlige kilden øst for Søndre Åklangen (bildet) er ei Olavskilde, er uvisst, men litt mystisk er den. Den ligger i alle fall tett ved ei eldgammel ferdselåre og kan ha ei lang historie å fortelle.
Bildet under viser (Olavs)kilden ved Åklangen